Det begynte med en skygge ved fotenden av sengen. Stille. Observerende. Uvelkommen. Over de neste ukene skulle denne skyggen komme nærmere – helt inn til ansiktet mitt – og tvinge meg til å møte noe jeg aldri hadde forventet. 

Det vitenskapelige navnet på disse opplevelsene kalles søvnparalyse, og beskrives som en vanlig, men ofte skremmende tilstand der du ikke klarer å bevege deg eller snakke, selv om du er våken og bevisst. 

Søvnparalyse oppstår når hjernen «våkner» før kroppen gjør det (eller omvendt) under overgangen mellom søvn og våkenhet. Dette er en forstyrrelse i søvnarkitekturen, nærmere bestemt knyttet til REM-søvn (drømmesøvn), der kroppen normalt er paralysert for å hindre at du handler ut drømmene dine. 

Det er klassifisert som en søvnforstyrrelse med egen diagnose i ICSD-3, og i ICD-11 har det en en egen kode, definert som “recurrent isolated sleep paralysis”. Fenomenet, eller diagnosen om man vil, ansees som ufarlig. Det anslås at omtrent 40 % av befolkning opplever søvnparalyse minst en gang i løpet av livet. 

Siden det klassifiseres som en slags diagnose, kan jeg være så freidig å si at jeg klarte å kurere meg selv. Det jeg beskriver i denne artikkelen er opplevelser som skjedde for flere år siden, over en periode på noen uker. 

 

Opplevelsen 

Denne opplevelse strakte seg over et par uker, og startet med at jeg våknet en natt av det stod en skikkelse, eller skygge, ved fotende av sengen. I klassisk søvnparalyse stil kunne jeg ikke røre meg og kunne bare se skyggen stå og og “se på meg”.  

Kanskje du har opplevd noe lignende selv? Jeg har forstått at dette ikke er en så uvanlig opplevelse. Det var uansett mildt sagt ubehagelig og jeg bli redd, men ristet det av meg i løpet av dagen etter. 

Allerede den neste natten fikk jeg et nytt besøk. Jeg “våknet” og lå i sengen uten å kunne bevege meg, men skygge stod ved fotende av sengen og så på meg. Igjen ble jeg livredd, men klarte å riste av meg følelsen utover dagen. 

Dette mønsteret gjentok seg hver natt de neste par ukene. Hver eneste natt. Jeg begynte å grue meg til å legge meg fordi jeg “visste” at skyggen kom til å komme på besøk. Jeg begynte å kjenne igjen energien eller følelsen når skyggen kom inn på rommet. 

For å gjøre vondt verre startet skyggen ikke bare å stå ved fotende, men den beveget seg nærmere. Den kom opp ved siden av sengen og mot slutten helt opp mot hode enden av sengen, kun en halvmeter unna mitt hode.  

Jeg var i mange dager livredd for denne opplevelse, men ble etter hvert lei av å være redd, det funket jo ikke og gjorde egentlig bare ting verre, så jeg bestemte meg for å prøve en ny tilnærming - sinne og aggresjon. 

Så neste natt, når skyggen kom, klarte jeg å mane frem sinne, og forsøkte å skremme den vekk med mitt sinne. Til min store skuffelse hjalp ikke det. Om noe ble det bare verre. Skyggen tok tak i meg og vugget meg, riste meg. 

 

Bilde av Henry Fuseli (1740-1825) "The Nightmare"

Det var på dette tidspunktet at jeg kom på en bok jeg hadde lest av Sigmund Freud, om drømmer. “The Interpretation of Dreams”. Man kan si mye om Freud og hans spekulative tolkninger av menneskesinnet, men akkurat her var han til hjelp.  

Boken hevdet at måten man møter opplevelser i drømmene sine på, gjenspeiler hvordan man møter opplevelser i livet generelt på. Snakk om å få satt opp et speil rett foran tryne – livredd og sint, der hadde du meg. 

Man trenger ikke være noen vismann for å skjønne at de tilnærmingene ikke hadde funket, så jeg fant ut at jeg skulle prøve en ny tilnærming den kommende natten, inspirert av noe alle vismenn og kvinner opp gjennom historien har snakket om, nemlig kjærlighet.  

En ny natten kom, og skyggen stod igjen ved siden av sengen min, men da den denne gangen med et godt tak i meg og ristet meg, klarte jeg å mane frem kjærlighet og sendte alt sammen i retning av skyggen. Det virket!  

Det var som om skyggen fikk vondt av kjærligheten, den mistet taket i meg, den mørke hetten som hadde dekket dens ansikt ble som blåst bakover og avdekket et blekt ansikt som virket å gispe etter luft eller skrek i smerte, et lydløst skrik, før skyggen forsvant. 

Kjærlighet funket. HA! Det funket.  

Den nesten natten sov jeg for første gang på lenge gjennom hele natten uten besøk. 

 

Jung & Skyggen

Til tross for at vitenskapen karakteriserer dette som ganske enkelt en søvnforstyrrelse, med vitenskapelig forankring, som det jo faktisk var. Søvnen ble forstyrret. Men jeg tror det var noe mer.  

Jeg tenker jeg faktisk møtte min egen skygge, eller en del av den. Jung beskriver skyggen som “de ubevisste, fortrengte eller avviste delene av personligheten vår. Det er de sidene ved oss selv som vi ikke vil vedkjenne oss fordi de virker uakseptable, skamfulle eller umoralske for vårt bevisste jeg (egoet) og samfunnet.” 

I perioden opp mot denne opplevelsen hadde jeg hatt en langt spirituell reise, jeg var for så vidt fortsatt på den reisen. Mye healing arbeid, mye meditasjon, yoga og energiarbeid. Dette hadde gitt grobunn for at det ble helt naturlig å måtte møte skyggen. Jeg kunne ikke fortsette videre uten å integrere den. 

Frem mot denne perioden hadde jeg hatt flere andre opplevelser med søvnparalyse, noen så langt tilbake som tidlig 20-årene. Men etter denne perioden har det aldri kommet igjen - så jeg klarte å “kurere” noe. 

 

Eller, det er ikke helt riktig, skyggen kom tilbake én gang. 

 

Som nevnt tidligere hadde jeg blitt veldig kjent med skyggen sin energi eller følelse. Jeg hadde kjent når den kom inn på soverommet.  

Den energien kom tilbake én gang, men det var mens jeg satt i meditasjon – og da gjenkjente jeg den med en gang, og sa “velkommen ❤️”, så forsvant den, som om følelsen bare smuldret opp, og den kom aldri tilbake.  

 

Refleksjon 

Det mest vanlige elementet rapportert i søvnparalyse opplevelser verden over, er nettopp følelsen av et vesen, en skygge eller en demon som lusker i rommet. Vitenskapens beste forklaring på dette fenomenet er “en elektrisk forstyrrelse i hjernen” (Rahul Jandial MD PhD). 

Selv om vitenskapen gir oss en klar, dels trøstende og ufarliggjørende forklaring på mekanismen bak søvnparalyse, har menneskeheten gjennom tusenvis av år tolket det samme fenomenet på helt andre måter.  

I norrøn tradisjon var det Mara – en kvinnelig ånd eller et overnaturlig vesen som smøg seg inn om natten som satte seg på brystet og fremprovoserte en lammende og kvelende følelse for den sovende, og som er kilden til ordet mareritt. 

I andre kulturer har det vært inkubus-demoner, jinn, eller hevngjerrige ånder. Jung så i det et møte med skyggen – de fortrengte delene av oss selv som må integreres.  

 

Og likevel… hva om alle disse lagene kan være sanne samtidig?  

 

Kanskje det biologiske bare er det innerste skallet i en matryoshka-dukke. Kanskje det som skjedde med meg var både en REM-forstyrrelse og et møte med noe større – en del av meg selv, eller en energi som kom for å bli sett og elsket. Jeg har ingen fakta jeg kan slå i bordet med her, annet enn hva opplevelse ga meg. Og kanskje er det nettopp det som gjør opplevelsen så verdifull. For uansett om skyggen var en hjerneglitch, et møte med en arketype, en astral entitet eller noe vi ennå ikke har ord for, så endret den måten jeg møter frykt på. Den lærte meg at kjærlighet ikke bare er en følelse – det er en aktiv kraft som kan forandre virkeligheten.  

Og hvem vet? Kanskje din egen skygge også venter på å bli møtt. Ikke med frykt. Ikke med sinne eller fordømmelse. Men med et stille, varmt “velkommen ❤️”. 



Det gjøres oppmerksom på at denne siden kun er ment som kunnskapsdeling og ikke som medisinske råd.